Trine & Christer online

12. april ble tre ocijenter født hos (N)Oliveroci’s. Foreldrene er (N)Oliveroci’s Olivia og vår (N)Antarctica Dole. Siden begge foreldre er brune var det vel ingen overraskelse at alle de tre er brunspottede, vakre små.
Nå som dagene blir rolige hjemmedager har jeg mang en gang surfet inn på galleriet der Kirsten stadig oppdaterer med videosnutter og bilder. Utrolig hvor fort de vokser, fra å bare ligge i fødekasse og drikke mammas melk, til å begynne å utforske verden tar det ikke lange tiden for kattungene nei!
Vi gratulerer iallefall (N)Oliveroci’s med sitt 4. kull, og håper å få hilse på dem før de flytter hjemmefra.. bare venter til alle er solgt, sånn for sikkerhets skyld, he he.

Det er ingen tvil om at ocicat-kattunger er søte.. vi savner iallefall dette! Her er Dole som bitteliten, med mor og fem søsken :)

Størrelse 50
Bukse 3
Genser 2
Langarmet body 5
Kortarmet body 8
Tynn jakke 1
Tskjorte 1
Lua 1
Pysj 1

Størrelse 56
Kortarmet body 1
Langarmet body 3
Genser 2
Pysj 1
Bukse 2
Sparkebukse 1
Brillebukse + knytejakke til 1

Størrelse 62
kortarmet body 3
Genser 3
Sparkebukse uten armer 4
Bukse 1
Langarmet body 6
Pysj 2
Tynn dress uten føtter 1
Tynn dress m føtter 1
Sokker 2

Størrelse 68
Kortarmet body 1
Langarmet body 2
Pysj 1
Genser 1
Fleecedress
Størrelse 74
Langermet body 1

Større:
Genser
T-shirt

Og så det store spørsmålet.. hva mangler vi? :)

Jeg har funnet ut at jeg egentlig har tatt i bruk en typisk britisk talemåte.
“How are you”
“I’m fine thanks and how are you?”
“Fine thanks”

Går det an å svare noe annet enn bra, når noen spør hvordan man har det? Jeg begynner å lure på om jeg noen gang kommer til å være i stand til det. Og nå for tiden spør jo sånn ca alle hvordan jeg har det. Sannheten? Jeg er sliten, bekkenet plager meg mer eller mindre hele tiden, det er vondt å gå, vondt å sitte feil, grusomt å snu seg i senga eller gå inn/ut av bilen, halsbrann slår til, magen er i veien, ryggen synes jeg er noget framtung og klager litt, hodet er vondt innimellom, søvn er begrenset.. Men jo da, jeg har det bra :)

Det som er spesielt komisk, er selvfølgelig at jeg svarer at det går fint også når jeg:
– Går hjem fra jobb fordi heltidsjobb plutselig ikke gikk mer, med masse vondt i et visst bekken (For de som ikke har prøvd, føles det som noen sitter på innsiden av det med kniv og forsøker å kløyve det i to.. herlig. Enda mer herlig om man ignorerer det litt, sånn for å jobbe litt ekstra for samvittighetens skyld)
– Kommer til legen, fordi jeg har følt meg elendig, spydd, er svimmel og har vondt
– Min mor ringer for å høre om svangerskapet (jada jeg har det supert, sov max 2 minutter sammenhengende i natt pga vondt overalt, men ellers strålende)

Det store spørsmålet blir vel hva jeg kommer til å svare når jeg kommer på føden. Skrike i smerte, og samtidig “det går så fint at”? Jeg er redd mannen kommer til å få noen gullkorn å notere ned gjennom den opplevelsen, gitt :)