Denne uka starter Carmen i barnehage. Kvernslåtten barnehage, som er ny og fin, og ligger et steinkast unna. Vi er glade for plass der, og det blir veldig spennende med hennes første barnehagedager! Vi mistenker at hun kommer til å trives godt, for andre barn er moro.. :)

Barnehagesøking

Det der med barnehagesøking er derimot ikke nødvendigvis så moro. Vi søkte 22. august 2009, og allikevel ble det august 2010 før vi fikk svar. At vi så endte med å få plass i to barnehager, og å kunne velge plass, ble en uventet erfaring. Det gjør at jeg spør meg selv om ikke det kunne vært mulig å tildele plasser tidligere, det må da være mange som synes det er vanskelig å sitte med små barn, jobb man skal tilbake til, og ikke vite hva som skjer før kort tid i forveien?

Vår søkeprosess
Vi søkte barnehageplass 22. august 2009, som ble ventelistedato. Fra april begynte tildelingen, og samtidig begynte våre jevnlige ringerunder og e-postrunder til barnehagene. Det er ingen sentral tildeling, men derimot må man ringe hver enkel barnehage for å høre hvordan man ligger an. Vi begynte på hendholdsvis 25. og 13. plass, og la til en tredje barnehage, der vi havnet på 8.
Så kommer spørsmålet.. skal man ringe rundt til andre barnehager, høre om man har bedre odds der, og drive med bytting på søknaden? Eller skal man ha is i magen og vente?
Vi hadde is i magen og ventet, men Vindharpen, som var 1. valget, svarte tidlig på en henvendelse at de var ferdig med opptaket (vi endte vel på 23. av over 60 barn) og dermed byttet vi om. Kvernslåtten ble nr 1, Rå nr 2, og Skranesvingen kom inn som nr 3, da den ligger rett ved Christers jobb, og enda mer vesentlig, vi ville trolig bli nr 1 på ventelisteplass.  Som man igjen må ringe rundt for å finne ut av..

Ideelt sett skulle man kunne søke etter idealisme. Slik vil jeg at barnet mitt skal ha det i barnehagen, her tilfredsstiller uteområder, personale, servicetilbud og filosofi det jeg føler vi trenger i en barnehage – her søker jeg. Og så fått vite det tidsnok til å delta på besøksdag for kommende barnehagebarn i juni, for å kunne besøke barnehagen utenom åpningstid i forkant, og ikke minst for å kunne slappe av i ferien uten å tenke på alternative barnehagetaktikker, telefoner til barnehageservice og alle barnehagene for n’te gang, og ørten tanker om hva vi gjør om vi ikke får plass.. tør vi spørre venner om å være dagmødre, tør vi bruke fremmed dagmamma, kan vi klare busslevering i andre bydeler?

Rett på plass
For da kommer man inn på punktet om at man faktisk har rett på barnehageplass i Bergen kommune. Så fremt barnet er fyllt 1 år før 1. september opptaksåret, har det rett på plass i hovedopptaket (august).
Men hva gjør vel det når retten går innenfor hele kommunen? Christer kjører ikke bil, og med jobb og barnehage kunne han aldri kjørt til andre kanter av byen for å hente og bringe, forhåpentligvis kommer det en geografisk tildeling inn i bildet neste år. Bergen er en stor by med masse trafikk, så at folk skal kjøre i hente/bringe-slalom mellom jobb, hjem, barnehage og arbeidsplass er vel få tjent med.
Barnehageservice kunne på telefon aldri svare meg på hva som skjedde dersom vi ikke fikk plass hos en av de tre på lista, om de valgte en, eller om vi ville måtte endre på søknaden for å søke på noen med ledige plasser, med tilhørende ringerunder for å høre hvor vi hadde best odds. Alt de sa var “vi får se når hovedopptaket er ferdig etter 31. august, ring oss da om du ikke har fått plass”.
En av barnehagestyrerne i de barnehagene vi søkte sa de tok geografiske hensyn, men om det er realiteten eller ei fikk vi aldri vite.

To plasser

For vi endte opp med to barnehageplasser å velge mellom.
Ikke helt ukomplisert det heller, vi ble så glade da det første barnehageplass-tildelingsbrevet dumpet ned i postkassa at vi løp opp med svar rett i postkassa deres nesten umiddelbart. At vi, eller til og med barnehagen, skulle ha ringt den barnehagen som var høyere på ønskelista og spurt om vi ville få plass der, ante vi ikke. Vi trodde nok det var som med plass på skole, takker man ja til høyere valg faller lavere valget bort.. men nei. Har man takket ja, kan man f.eks måtte betale i 2 og 3 mnd oppsigelsestid, mens man samtidig må betale i den nye barnehagen. Nå slapp vi det, barnehagestyrerne var greie, og lot oss ta 1. valget uten å betale dem en krone. Vi ga jo beskjed før oppstart, og siden her er ventelister, kan de jo ikke ha tapt mange kronene.. om noen i det hele tatt.

Alt løste seg, men må da finnes enklere måter å administrere barnehager på?

Nå er vi klare for oppstart i Kvernslåtten barnehage. Vi håper på et godt samarbeid med barnehagen i årene framover, og fremfor alt, at vår herlige lille skal trives godt!

I sommer var Christer og jeg en tur i Amsterdam, og noe av det mer fascinerende å titte på der var alle husbåtene. Ombygde skip eller husbåt til husbåtformål, dårlig vedlikeholdt eller perler med flotte uteplasser og frodige små flytende hager.. Variasjonen var stor. Og nå er det plutselig en norsk husbåt til salgs. Her. Men jeg tror jeg er enig med selger, som sier hun selger den fordi det er upraktisk å bo på båt med småbarn. Det tror jeg på! Pen var den iallefall, for dem som ikke vil leve helt A4 ;)

I helgen var Carmen og jeg en tur på Haukeliseter. Her er Carmen, mormor, morfar og tante ute på tur i går :o)

..ble litt mindre spennende, når det endelig kom et brev fra en barnehage i posten. Fra 23. august har vi barnehageplass! Det blir både spennende og veldig rart å overlate omsorgen for det kjæreste vi har til en barnehage, men samtidig tror vi Carmen kommer til å like veldig godt å være sammen med andre barn. Og så får vi se om hun forblir like god på rulle-R som hun er nå når hun tilbringer dagene med bergensere ;)

På lørdag tok Christer og jeg en tur til byen, og vi skulle blant annet bare ta en liten titt innom en fotobutikk eller tre for å se litt på kamera, egentlig se på Canon EOS 50D siden de nå selger det på billigsalg pga kommende nylansering.
Og så gikk vi inn på Japanphoto. Gjett hva vi kom ut med?
En Canon 7D!

Til uka blir det fotokurs på oss, for gjett om vi nå må lære å bruke dette allerede veldig fascinerende kameraet! Christer har litt farsarv å ta opp, og jeg er læreklar jeg også.

Videokameraet vårt er nå solgt, så det blir ikke flere slike filmsnutter med det første. Det er grenser for hvor mye HD-video-kameraer vi trenger. 7D sin filmfunksjon er sikkert god nok for noen små klipp med barn og hest og div på :)

For sannheten er at vi nå kjøpte en ganske stor speilrefleks.. og at det blivende lommekameraet nok allerede er på ønskelisten :)

Man skal tidlig krøkes.. og alt det der.

Både Christer og jeg har forelsket oss i noen andre. Samtidig.
H*n heter Weber, og er en gassgrill vi har ønsket oss i noen år, som plutselig fant veien hit 16. mai “vi har jo ikke noe å grille på 17. mai og den er jo på salg..”
Siden det har vi vel knapt stekt noe annet enn egg i stekepanna, for hvorfor skal man det, når man bare kan trykke “tenn” og grille i vei?
Vi har allerede grillet mer i år enn vi gjorde i hele fjor sommer, og mer skal det bli :)

Fornuftig kjøp? Nei, økonomien jublet ikke, for gassgrillen er en ting, men trekket, stativet, gassen og grillbørsten koster det også. Men dæven så digg det er med grilling!

Det er 1 år (og 1 dag) siden Carmen kom til verden, livet vårt ble snudd opp ned på en veldig veldig veldig veldig veldig god måte :)  Tiden løper, og jammen har hun vokst!

Det er rart å se morfars hus liggende på Finn.no. Veldig rart. Så stor stua er, uten alle møblene..
Familien har så mange minner fra så mange tider i det huset, og nå skal noen andre ha det, og vi skal ikke være der mer. Ingen flere 17. mai-feiringer i Pausgate, ingen fler stikkelsbær, rips, pærer, bringebær, ikke mer plenklipping, rabarbra med sukker på eller små rosinesker, eller boccha i hagen.
Nåvel, sånn går tiden – men det er og blir rart. Morfar døde i september, mormor døde for endel år siden – og den generasjonen finnes ikke mer i vår familie.. de har et tomrom etter seg!

…Og så ville ikke megler ha med bilde av det kule retro-toalettet, som det nå har blitt. Oransje do, faktisk. Har vært stygt en stund, har nå blitt stilig. :)

På mandag tok jeg en tur i stallen, med full intensjon om en treningsøkt på ridebanen. Det jeg selvfølgelig hadde glemt, var at mine to hodelag med bitt befant seg hjemme, fordi jeg hadde planer om å pusse dem. (Gidder ikke bruke av min dyrebare tid i stallen til å pusse utstyr må vite, slikt kan småbarnsmødre fint gjøre hjemme :) )
På tur rir jeg alltid med sidepull, og den befant seg i stallen, men jeg hadde virkelig lyst til å ta den baneøkta jeg hadde planlagt. Reiser bort til helgen, så det ville gå så lang tid før jeg kunne ri han igjen på banen dersom jeg lot vær..

Baneøkt på sidepull
Og vips ble det sidepull på, og jeg red inn på banen. Har ikke prøvd sidepullen på banen før, det er ikke godkjent å starte western i, så jeg har ikke sett poenget. Ei heller har jeg tidligere trodd at jeg kom til å oppnå ønskelig form på sidepull – jeg har levd i troen på at jeg trenger signal fra bitt for å gjøre det, og at om jeg skulle ri med sidepull på banen måtte vi trent oss opp fra scratch for å finne formen i alle gangarter.
Så resultatet på banen forbløffet meg.. og gjorde meg totalt forvirret.  Vår forrige baneøkt var den første nedturen i baneridning på lenge, jeg ville for mye, Tequila protesterte og unndro seg bittet, jeg ville mye og fikk lite. Måtte gå tilbake til grunnleggende ridning for å få en god avslutning før jeg ga meg. Så kom jeg inn nå, med sidepull og få forventninger. Og fikk en hest som villig søkte seg ned og fram, lot seg stille, lot seg bøye, ikke var redd for kontakten, ikke slo seg av på samme måte som når han misliker bittkontakt.

Hvorfor?
En årsak til denne opplevelsen kan være at jeg visste før denne baneøkta både at jeg hadde krevd for mye sist, og at jeg hadde en annen type hodelag på – og at jeg dermed begynte rolig og grunnleggende først. At jeg var nøye med ettergiften. Red ikke inn på banen med holdningen  ”nå skal vi få til alt og mere til”.
Men innerst inne vet jeg at det ikke er hele forklaringen.
Helt siden jeg traff Tequila har han hatt et visst problem med bitt. Han viser det tydelig fra starten av ved å motsette seg å få det i munnen. Med trening med godbiter har jeg fått han til å gape for bittet, men det sitter langt inne, og han faller lett tilbake til å løfte hodet unna. Til sammenligning trykker han selv hodet i sidepullen..  
Alle bitt som er tykke vil gjøre at han gaper, selv på stallgangen, og med tykt mener jeg over 12mm.  På tur vil han kunne legge seg på og gape om jeg tar litt i det, riste på hodet, gi tydelige beskjeder om at bitt er en uting ved kontakt. Bittløst har jeg ingen slike problemer, han rister litt på hodet for å si “jeg vil også løpe” om han holdes igjen og andre setter fart, men det er ikke akkurat ofte det skjer.  
På banen har han, etter at jeg innførte sidepull på tur, blitt det jeg oppfatter som komfortabel med bitt, så lenge han får ettergift og ikke må holdes igjen o.l. Vi rir uten nesereim i western, og jeg sier ikke at han aldri gaper, men han har gått stabilt og relativt jevnt med bitt uten særlig problem. Vi rir ikke overganger etc så mye for tøylen som for sete.
På siste stevne var han giret og hadde glemt sete-signalene, så jeg måtte ta i han for å få han ned i gangart, og det så neppe pent ut – giraff-gape-hest tipper jeg..

Tenner
Mange hesteeiere vil nok si “sjekk tennene” som respons på denne bloggen, men Tequila er fulgt opp med tannsjekk og tannrasp. Ble tatt av Geir Haugerud for to år siden, så ikke ut, det var nok ikke gjort på lenge, og siden det har han vært tatt to ganger, sist gang i desember. Med andre ord skal ikke tennene være forklaring. Men han har lav gane og liten plass til bitt, det er også bekreftet av veterinær, så munnens utforming kan jo være en mulig forklaring.

Bittløst i western
Det er et bittløst alternativ i western, som er godkjent over hele linja. Det er bosal. Sidepull, som vi begge trives så godt med, er ikke et alternativ. Utfordringen med bosal er at det er lite utbredt her til lands- om jeg prøver meg på det må jeg først og fremst bruke hesten som læremester. 
I tillegg setter min bosal-erfaring på en tur på Tequila for noen år siden litt en demper på investeringslysten, det er eneste gang jeg har fått brannsår på hendene av å ri han, for du verden så lite han brydde seg om den myggen som holdt i bosalen. På en annen side kjenner jeg han godt nå, gjorde det ikke da, jeg eide han ikke engang, så det burde ikke være et argument. Det som kan være et argument, er hans evne til å bli speedy gonzales på stevneplassen, og da frister det litt å ha noe å ta i  som gjør mer enn å kile han litt over nesa når myggen på ryggen sier staaans :P 
Vel vel. Jeg får se om jeg får lånt meg en bosal for å prøve. Tror ikke jeg kan konkludere uten å prøve meg litt, foruten at jeg vet hesten trives best uten bitt!