Britisk høflighet?

Jeg har funnet ut at jeg egentlig har tatt i bruk en typisk britisk talemåte.
“How are you”
“I’m fine thanks and how are you?”
“Fine thanks”

Går det an å svare noe annet enn bra, når noen spør hvordan man har det? Jeg begynner å lure på om jeg noen gang kommer til å være i stand til det. Og nå for tiden spør jo sånn ca alle hvordan jeg har det. Sannheten? Jeg er sliten, bekkenet plager meg mer eller mindre hele tiden, det er vondt å gå, vondt å sitte feil, grusomt å snu seg i senga eller gå inn/ut av bilen, halsbrann slår til, magen er i veien, ryggen synes jeg er noget framtung og klager litt, hodet er vondt innimellom, søvn er begrenset.. Men jo da, jeg har det bra :)

Det som er spesielt komisk, er selvfølgelig at jeg svarer at det går fint også når jeg:
– Går hjem fra jobb fordi heltidsjobb plutselig ikke gikk mer, med masse vondt i et visst bekken (For de som ikke har prøvd, føles det som noen sitter på innsiden av det med kniv og forsøker å kløyve det i to.. herlig. Enda mer herlig om man ignorerer det litt, sånn for å jobbe litt ekstra for samvittighetens skyld)
– Kommer til legen, fordi jeg har følt meg elendig, spydd, er svimmel og har vondt
– Min mor ringer for å høre om svangerskapet (jada jeg har det supert, sov max 2 minutter sammenhengende i natt pga vondt overalt, men ellers strålende)

Det store spørsmålet blir vel hva jeg kommer til å svare når jeg kommer på føden. Skrike i smerte, og samtidig “det går så fint at”? Jeg er redd mannen kommer til å få noen gullkorn å notere ned gjennom den opplevelsen, gitt :)